Unike arktiske biotoper for flora og fauna, blant annet havis, tundra, termokarste dammer og -innsjøer samt torvlandskaper i permafrostområder har forsvunnet i de siste tiårene.

Havisen gir grunnlag for omfattende liv i Arktis og representerer en viktig biotop for mange arter. Havisen reduseres imidlertid raskere enn prognosene fra selv de mest pessimistiske klimaendringsscenarioene, som for eksempel de som ble rapportert av det internasjonale panelet om klimaendringer (Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC). Tidlige varselsignaler om endringer i det næringsgrunnlaget som er knyttet til havisen omfatter reduksjon i populasjoner av enkelte arter, som for eksempel ismåke og isbjørn.

Planteartene som utgjør økosystemet på tundraen – ulike arter av siv, gress, moser og lav – blir noen steder erstattet med arter av mer sørlig opprinnelse, som for eksempel eviggrønne busker. Trær begynner å trenge inn på tundraen, og noen modeller gir prognoser om at tregrensen vil ha trukket nordover med så mye som 500 km innen 2100, noe som vil føre til en reduksjon på 51 % av tundrabiotopene. Avhengig av omfanget av endringene vil de resterende økosystemene ikke lenger kunne anses som ”arktiske”. Resultatet kan bli at mange av de artene som trives i arktiske områder i dag ikke vil bli i stand til å overleve der i fremtiden.

Termokarste innsjøer1 og -dammer har det største biologiske mangfoldet av alle vannøkosystemene i arktiske områder. Selv om det er relativt vanlige og naturlige hendelser at termokarste innsjøer kommer og går, har studier de siste 50-60 årene vist en nettoreduksjon av omfanget av slike innsjøer noen steder, for eksempel i den kontinuerlige permafrostsonen i Nord-Alaska og nordvestre del av Canada, og i den ikke-kontinuerlige permafrostsonen i Sibir. Samtidig har en netto tilvekst av termokarste innsjøer blitt observert i den kontinuerlige permafrostsonen i Sibir. Virkningen av disse biotopendringene på lokale vannlevende populasjoner, migrerende arter og vegetasjon er gjenstand for kontinuerlige undersøkelser.

Torvlandskaper i permafrostområder representerer et unikt økosystem, utgjør hovedbiotopen for enkelte arter, opprettholder stabilitet i vannbalansen og landskapet, og lagrer en enorm mengde organisk karbon. Klimaendring kombinert med andre påvirkninger fører til en reduksjon i omfanget og varigheten av permafrost i nordlige torvlandskaper. Smeltende permafrost og nedbrytning av torvlandskaper slipper ut drivhusgasser som forsterkerytterligere klimaendringer.

1. Termokarstinnsjøer og -dammer blir dannet ved at permafrosten tiner.